Homøopatiske grunnprinsipper

Det homøopatiske behandlingssystemet bygger på lovmessige grunnprinsipper, eksakt definert av den tyske farmasøyt og lege Samuel Hahnemann (1755 – 1843).

Førstevirkning – ettervirkning
Alle legemidler – enhver medisinsk substans – har to motsatte virkninger; førstevirkning (primær aksjon) og ettervirkning (sekundær aksjon). Førstevirkningen er den virkning som legemiddelet utøver på organismen. Ettervirkningen er den virkning som setter inn når førstevirkningen har avtatt. Ettervirkningen er kroppens motreaksjon på den påtvungne førstevirkningen fra legemidlet. Ettervirkningen er alltid eksakt motsatt av førstevirkningen. Ettervirkningen kan bare være en følge av førstevirkningen. Uten førstevirkning, ingen ettervirkning.

Similia similibus curentur
Denne lovmessigheten er begrunnelsen for at man kan anvende legemidlene i overensstemmelse med det homøopatiske prinsipp similia similibus curentur (lignende kurerer lignende).

Det betyr at når man for eksempel ved en forstoppelse gir et legemiddel som i sin førstevirkning virker forstoppende, vil avføring følge så snart førstevirkningen er over og ettervirkningen setter inn.

Små doser
Ettersom førstevirkningen tilsvarer sykdomsbesværene, er dosens størrelse av avgjørende betydning. For å unngå at legemidlets førstevirkning blir for sterk, er det viktig at legemidlet blir gitt i så små doser som overhodet mulig uten at ‘førstevirkningsimpulsen’ uteblir.

Når legemiddelsubstansene blir ytterligere findelt for hver fortynningsgrad – gjennom trituering med pistill og morter for tørre substanser, ved risting eller støting av flaske for flytende substanser – viser det seg at førstevirkningen av legemidlet blir mildere og kortere, og at ettervirkningen inntreffer raskere og blir mer varig.

Se også terapibeskrivelse på NNHs internettsider samt om homøopati i Store norske leksikon.